DYPET - et maleri om følelsen av å være under overflaten.

Noen motiver starter med en tanke. DYPET startet med en følelse.

Jeg har alltid vært fascinert av havet. Ikke bare det vi ser på overflaten, men alt som skjuler seg under.

Samtidig har jeg alltid vært litt redd for det. Ikke bare bølgene og været, men også selve dybden.

Jeg pleier å spøke med at jeg har en slags omvendt høydeskrekk. Når jeg tenker på hvor dypt havet faktisk er, og alt som kan befinne seg der nede, kjenner jeg skrekken i hele kroppen. Det suger i magen bare ved tanken her jeg sitter og skriver.

Likevel er det noe ved det som - på en merkelig måte - tiltrekker meg. Kanskje er det nettopp derfor havet stadig finner veien inn i bildene mine. Det rommer både ro og uro på samme tid. Det vakre og det ukjente. Det vi ser, og alt det som ligger under overflaten.

For meg er betydningen bak maleriet DYPET følelsen av å være under overflaten. Av ikke helt å kjenne at man har hodet over vann – og det som kan oppstå i det rommet.

Maleriet ble til over tid, og jeg husker prosessen som både lystbetont og leken. Et av de maleriene hvor jeg virkelig koste meg mens jeg malte.

De dype blåtonene fikk vokse frem lag for lag, og gradvis oppsto følelsen jeg var ute etter.

Til slutt la jeg på lyset, - og maleriet landet.

Jeg vender ofte tilbake til blått i kunsten min. Det er vanskelig å forklare helt hvorfor. Men det er noe ved blått som gir meg ro. Kanskje er det derfor jeg stadig maler hav, himmel og landskap som beveger seg i den delen av fargeskalaen.

Originalmaleriet er malt med akryl på lerret, og motivet finnes i dag også som kunsttrykk i flere størrelser.

Hva ser du i DYPET? Jeg synes alltid det er spennende å høre hvordan andre opplever bildene mine 💙